tirsdag 11. januar 2011

Norges problem er IKKE innovasjon, men dårlig ledelse

Hvert år publiserer European Innovation Scoreboard resultatet fra sin store innovasjonsundersøkelse, hvor Norge gjør det stadig dårligere. De fleste er enige i at Norge sammenlignet med mange andre land sliter med sin innovative evne (med unntak av blant annet Hans Henrik Ramm, Arvid Hallen og Gunn Ovesen som mener at fisk og olje er utelatt fra målingen og dermed egentlig befinner seg i toppsjiktet). Mange diskusjoner har dermed gått rundt hva vi kan gjøre for å bedre den innovative evnen, og virkemidler som blir dratt fram er bedre støtte fra det offentlige, bedre utdanning og reduserte lønninger. Fellesnevneren for diskusjonen er at man ønsker å få gryende ideer i hjernebarken hos det norske folk over til produkt og tjenestelanseringer. Thomas Hoholm hos BI har kastet seg på denne bølgen og kommer med 3 tiltak:
  1. Koble teknologimiljøer og kommersialiseringsmiljøer bedre sammen
  2. Utdanne gründere som har evne til å håndtere usikkerhet og lære raskt.
  3. Mer kompetent risikokapital.
Men er dette løsningen? Dersom vi hadde gjennomført alle tiltakene som nevnt over, ville Norges innovasjonsevne bedret seg radikalt? Norge har en unik næringsstruktur, og ni av ti norske foretak har færre enn 10 sysselsatte! Norske bedrifter er tilfredse som små, og få har vekstambisjoner utover Norges grenser. Som Jim Collins i Good to Great sa: ”Det gode er det fremragendes største fiende. Skal man bli fremragende, må man igjennom en periode hvor man er god. For mange er dette nok”. Europeisk statistikk viser dette, Norge har flere små og mellomstore bedrifter enn sammenlignbare nordiske land. Vi er dermed ikke flinke nok til å øke våre bedrifters inntjening (en vanlig konsekvens av økende inntjening over tid er flere ansatte)

Min hypotese blir dermed: Dårlig ledelse som ikke vet hvordan man kan få en bedrift til å vokse raskt er det største hindret fra å gjøre Norge mer innovativt.

Lederne er de som setter agendaen i norske foretak. Kortsiktig salgsfokus, manglende forståelse for markedstrender, svak kundedialog, svak strategi og svak eller manglende personalledelse har ført mang en norsk småbedrift inn i konkursregistrene, eller enda verre: forblitt den lille bedriften den alltid har vært. For hva er vel verre enn å knytte arbeidskraften inn i små bedrifter som så vidt tjener til livets opphold?

Men vi kan ikke utelukke kulturelle elementer som årsak til svak norsk innovasjonsevne. Jeg jobbet for Telenor som forretningsutvikler i Silicon Valley, hvor jeg skulle følge med i markedet og knytte nye kontakter mellom lovende amerikanske selskaper og Telenor. Jeg kunne oppleve to kulturelle elementer som gjorde at Silicon Valley skilte seg fra osloområdet:

· Liten tålmodighet: Dersom et selskap ikke nådde sine ambisjoner, trakk nøkkelansatte og investorer seg raskt ut av selskapet.

· Åpen dialog: Alle pratet med alle. Enkeltpersoner hadde ofte et stort nettverk, og selskaper samarbeidet tett. Bedriftshemmeligheter var ofte kjent, og man lærte av hverandre.

I Norge har vi derimot følgende:

· Høy tålmodighet: Ofte er det gründerne selv som har finansiert foretaket, og et norsk mantra er: ”gresset er ikke grønnere på den andre siden”. Ansatte kvier seg for å bytte jobb.

· Ingen dialog: Som en ansatt diskuterer du ikke bedriftshemmeligheter med andre. Nettverksmøter er ikke utbredt. Kunnskapen imellom bedrifter flyter som en konsekvens mye dårligere.

Men dersom man skal endre på et system bør man ta tak i det som enkelt kan endres. Å ta tak i norske lederes kompetanse til å lede kunnskapsbedrifter bør dermed være et tiltak som er lettere å gjennomføre enn å jobbe med mer vage områder som kreativitet og nettverkskultur. Jeg berømmer derfor Abelia, som har sett dette. Dessverre er kraften bak Abelias satsning for bedre kunnskapsledelse enda for svak og usikker, men de har i alle fall viljen til å gjøre noe med området og jeg håper de vil lykkes bedre i framtiden.

Om 15 år, vil alle være kunnskapsarbeidere?

Et riktig Godt Nytt År til alle lesere! Årsskifte gjør at jeg ofte reflekterer over året som var, og legger planer for framtiden. Det er morsomt å tenke 15 år tilbake: Jeg fikk min første mobiltelefon, og e-post var forbeholdt studenter og ansatte i enkelte bedrifter (mange bedrifter hadde ikke ekstern e-post). Rubrikkannonser eksisterte kun i avisa, og banken ble besøkt titt og ofte (blant annet når jeg skulle betale regning, eller vite saldo på kontoen min). I denne perioden startet jeg med å bruke postgiro, og følte meg veldig moderne!

Jeg gjorde meg en tanke idet jeg bar en ferdiglest avis til papiravfallet: Tenk på alle som har vært involvert for å skape min leseopplevelse! Det starter med journalisten som lager historien. Denne blir så redigert inn i avisa av en grafiker, før den blir oversendt til trykkeriet. Papiret, som er produsert på en papirfabrikk av tremasse, er sendt til trykkeriet i store ruller. Trykkerne sørger så for at avisen blir trykket opp i rett antall, og den blir så distribuert ut til avisbudene og butikkene i løpet av natta og morgentimene. Så er det tusenvis av avisbud som plukker opp en bunke, som distribueres ut til de fleste av Norges husstander. En ganske imponerende organisasjon som hver eneste natt er i drift for å gi meg en leseopplevelse. En nettavis derimot fjerner alle disse leddene unntatt journalisten.

Noe av det samme gjør iTunes eller Spotify med min musikkopplevelse. Beatles har gått foran, og kutter unødvendige ledd. Man har en musiker, og en lytter. Leddene imellom blir fjernet, da distribusjon av fysiske CD-er ikke er nødvendig. I IT verdenen vil cloud tjenester redusere behovet for lokalt ansatte driftere. Jeg har også vært på COOP OBS og vært min egen kassadame med bruk av scannere (som var en behagelig opplevelse, da jeg slapp køståing og stress med å pakke varene i posen). Minibankene og nettbankene har jo for lenge siden gjort skrankeansatte i banken til et kuriosum. PC-ene gjorde kål på sekretærene, og bedriftsintern søketeknologi gjør arkivarer som leter fram informasjon overflødige. Netthandelen tar stadige markedsandeler fra butikkene, og butikkansatte blir overflødige. Automatiske lagersystemer reduserer behovet for lageransatte.

Igjen står kunnskapsarbeiderne: De som utvikler og effektiviserer alle disse automatiske systemene. Men er dette nok til å holde alle opptatt i jobb? Mange tror ikke det, og man viser til Tyskland som over en lengre periode har hatt høy arbeidsledighet. Rolf Jensen så dette ved tusenårsskiftet, og spår at historiefortellingen og myke verdier vil øke sin betydning for bedriftsverdenen. Han har kalt dette “The Dream Society” (http://www.designthinkers.com/pdf/rjensen_x.pdf og http://dreamcompany.dk/lectures/view-video-clip/). Senere har Institutt for Fremtidsforskning utgitt boken “Creative Man”, og mener at drømmesamfunnet vil bli avløst av behovet for kreativitet og innovasjon.

Å lede historiefortellende og kreative arbeidere blir da kanskje Ledelse 3.0?