mandag 25. oktober 2010

Skal vi akseptere feil?

Jeg må erkjenne at jeg er et konkurransemenneske, selv om jeg har fått skuffende uttelling på idrettsarenaen (jeg har kun en 4. plass som deltager i Smurferennet 1978 å skryte av). Det var de skuffende idrettresultatene som var årsaken til at jeg for noen år siden fortalte en coach at jeg ikke var noe konkurransemenneske. Overrasket kunne jeg høre denne kvinnen si at jeg var en av de mest konkurransedrevne menneskene hun noen gang hadde coachet. Etter den første skuffelsen var lagt seg over at jeg aldri satset på en idrettskarriere, skulle jeg for første gang i mitt liv erkjenne for meg selv at jeg ble trigget av konkurranse. Min konkurransearena har derimot alltid vært arbeidslivet, og jeg hater å feile.

Det er kanskje derfor jeg irriterer meg over “innovative” foredragsholdere som sier at vi må akseptere å feile! Å feile er vel ingen opsjon? Vi skal jo lykkes! Å akseptere nederlaget er etter min mening det første steg mot fiasko og resignasjon. Hvor ofte har vi ikke sett organisasjoner som ikke vet hvordan de skal lykkes, og som kaffedrikkende aksepterer røde tall og nedbemanninger? Kjære foredragsholdere: Tror dere Rosenborg startet sesongen med følgende uttalelse: Vi må akseptere å feile! Min holdning er at vi må gjøre alt i vår makt for å lykkes! Vi skal skape konkurrentknusende organisasjoner som med høy presisjon, langsiktig kløkt og strategisk vett klarer å løse gamle problemer for nye kunder! Vi må implementere bedre enn alle andre, og da kan vi ikke akseptere nederlaget!

Men det som derimot er viktig, er at vi lærer av våre handlinger. Hvordan tror du Northug har det når han kommer inn på 76. plass? Kommer han smilende i mål og sier at “vi må akseptere våre feil”?  Rasende vil han gjøre alt i sin makt for å bedre prestasjonene. Han vil granske alle feil, og lære av egne og støtteapparatets handlinger. Men drivkraften er ikke at han aksepterer å feile, men at han elsker å vinne.
Min hypotese er dermed at organisasjoner som elsker å vinne, lettere vil akseptere midlertidige nederlag og lære av dem. Dette fordi de innser at å granske nederlagene vil gjøre dem enda bedre. Forutsetningen er at de er bevisste sine handlinger, og den påvirkning organisasjonen har på kundens tilfredshet.

Det innovasjonsekspertene nok har sett er de lite innovative bedriftene som hysjer ned egne feil. Men hvorfor skal en dødsdømt mann dvele ved sine feil? Bedrifter uten energi og livsgnist vil igjen og igjen ignorere sine feil, så de skal orke å komme seg på jobben dagen derpå. Men en ting skal jeg være enig i: dersom slike bedrifter begynner å slå hardt ned på feil, vil dette bli den siste spikeren i kista. Dersom frykten for å mislykkes blir større enn iveren etter å lykkes, vil vi få bedrifter som slutter å ro av frykt for å gjøre noe feil selv om de hører fossen buldre i det fjerne. Men problemet er etter min mening ikke at bedriftene slår ned på feil, men at de ikke styrer mot suksess.

Dersom ditt selskap sliter, ikke aksepter feil da dette neppe skaper vinnerkulturen du er ute etter! Skap heller en vinnerbedrift gjennom å forstå omverdenen (konkurrenter, teknologi og kunder), definer suksess så alle i selskapet forstår, og sett i gang bedriftens svinghjul (etabler en lærende organisasjon med flyt). Lær av egne feil med et mål i blikket: Suksess!

Men husk at suksess kan være så mangt. I vinter deltok jeg i Birken på ski for første gang. Mine sønner kunne ikke forstå hvorfor jeg skulle delta dersom jeg ikke kom til å vinne! Tiden var katastrofal (6,5 timer), og flere tabber underveis (for mye klær, feil smøring, for lite drikke, for ivrig i starten) tok meg ned i kjelleren. Men jeg kom i mål som en vinner, da målet realistisk var av meg selv satt til å fullføre! Neste år vil jeg delta nok en gang, med litt høyere krav til sluttid (5,5 timer). Og jeg aksepterer ikke nederlag!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar